I sin takketale for tildelingen av Nordisk råds litteraturpris 1989, beskriver Dag Solstad sitt barndoms og ungdoms folkebibliotek i Sandefjord: " Fra mitt faste tilholdssted på gulvet foran radiokabinettet, fikk jeg de informasjoner som førte meg til et annet sted, som jeg nå når jeg fremfører min takk over å ha mottatt Nordisk råds litteraturpris, vil rette oppmerksomheten på og det er byens folkebibliotek.

Det holdt til i et rom i 2. etg. i en forhenværende skipsredervilla på en høyde over bykjernen.
Her fantes bøker, meter på meter i bokhyllene langs veggene som man fritt kunne forsyne seg av og levere til stempling hos to kvinnelige bibliotekarer.
Egentlig forbauser det meg at jeg vil rette min takknemlighet mot dette bibliotek akkurat nå. Jeg har jo aldri likt bibliotek og heller ikke Sandefjord folkebibliotek.
Jeg husker ennå best det grelle lyset, den rituelle stillheten, varmen som dugget på brilleglassene mine, de to kvinnelige bibliotekarene som jeg ikke visste navnet på og min egen uimotståelige trang til å komme ut i frisk luft"

Lokalene her er heldigvis veldig forskjellig fra det Solstad vokste opp med.
Dette er det fjerde biblioteklokalet jeg opplever enten som bruker eller ansatt.
Må innrømme da jeg hørte at biblioteket etter 11 år på videregående skole skulle flytte tenkte jeg: "KA i alle verdens dager har de funne på nu?"

Men dette er blitt veldig bra. Føler meg litt hjemme i igjen. Det er mindre enn der det var, men det føles mer som hjemme. Litt sånn som det var i Vestfjordgata. PCer og utlånsautomater ja, men også med møbler av mer eldre årgang. Bibliotekene i dag er ofte like. Reoler i hvitt, PCer, kopimaskiner, ting som er en selvfølge i dagens biblioteker, men som ofte virker kaldt og sterilt.
Her er det blitt en kombinasjon av mest nytt, naturligvis, men også litt gammelt.
Biblioteket her ligger sentralt og det kan kanskje være en fordel å komme så nær maktens senter, selvom det er veldig tvilsomt i disse tider.😃

Det at biblioteket er i Sentrumsgården, gjør det også mer sannsynlig at folk på en handletur eller et cafebesøk stikker innom uten at man har planlagt et bibliotekbesøk.

Folkebiblioteket og skolebiblioteket har inngått en skilsmisse og boet er blitt delt.
I 1918 fikk Svolvær eget bibliotek etter at Svolvær ble skilt fra Vågan kommune. Boksamlingen ved Vågan bibliotek (Kabelvåg) skulle deles nøyaktig på 2. Dette medførte at et to-binds verk ble "delt" slik at hvert bibliotek fikk 619 bøker hver. Man vet ikke hvilket bokverk det gjelder, det vil vi nok heller aldri få svar på.

Det har nok ikke vært like "rettferdig" delingen av boksamlingen i 2026 som det som ble gjort rundt 1920. Skolebiblioteket har en mye mindre brukergruppe, men viktig. Det kan bli en utfordring å nå ungdommen når de befinner seg litt lenger unna.

I min tid som bibliotekar opplevde jeg at mange unger ble mindre "sugne" på å lese i tenårene. Tegneserier og en veldig økning av utgivelser av grafiske romaner har kanskje bidratt positivt til økt lesing hos ungdom, men det kan bibliotekarene her sikkert svare på.

Vi er her i dag for å markere/feire åpningen av nytt bibliotek.
Fine biblioteklokaler er viktige og det er førsteinntrykket man får ved første besøk på et bibliotek. Det viktigste er likevel innholdet. Hvilke tilbud det har, det være seg åpningstider, utlån, aktiviteter, arrangementer, biblioteket som møteplass osv. Biblioteket her har regelmessige kvelder med tittelen "Strikk og lytt". Det passer jo fint med at biblioteket har overtatt lokalene til "Sko og garn".

Det vil alltid være og skal være diskusjoner om hva biblioteket skal prioritere.
Vågan bibliotek har ofte vært først på banen med nye ideer og prosjekter. Vågan var det første folkebiblioteket sammen med Hå bibliotek som begynte med utlån av VHS (først på 1980 tallet 1985). Det var landpostbud, bibliotek på velferdsstasjoner for fiskere etc. Vågan bibliotek satset mye på kunstlitteratur. Biblioteket fikk i sin tid prosjektmidler til kunstprosjekt med barn som målgruppe.

Et av prosjektene som ikke ble gjennomført var daværende biblioteksjef Lars Hansen Juviks ide om bokbåt med pol. Prosjektet kom så langt at han hadde møte med representanter fra vinmonopolet. Prosjektet ble imidlertid ikke gjennomført. Synd, tror utlånstallene i Vågan hadde gått opp hvis man kunne kjøpt ei flaske ved siden av å låne ei bok.

Bokbuss for Lofoten fikk vi heller ikke. Samarbeidet mellom kommunene gikk fint. Bokbussplanen ble vedtatt i Vågan, men fikk ikke støtte fra flere andre Lofotkommuner.

BUA er jo ikke et vanlig prosjekt, men viser hvor stort spranget har vært siden jeg tok eksamen ved Statens bibliotekskole i 1982. Det hadde vært utenkelig med utlån av ski og telt den gangen.

Biblioteket er i forandring og sånn må det være. En bibliotekar har mange flere og forskjellige oppgaver enn i 1982, men formidling av litteratur og informasjon er fremdeles grunnpilarer
Biblioteket er gratis for alle og er dermed en av de mest demokratiske. institusjonene vi har.

Dag Solstad sier det i sin tale.
"Hadde det å låne ei bok kostet like mye som idrettsmagasinet "Sportsmannen", hadde jeg ikke lånt. Men biblioteket var gratis og jeg kunne fritt forsyne meg av det det hadde å tilby.
Takket være gratis bibliotek kunne slyngler som jeg bli opplyst hvis han ikke forsmådde det, og det gjorde han ikke. Og jeg vil gjerne påpeke at folkebiblioteket er til for nettopp slyngler i 17 års alderen som jeg.
Jeg er et produkt av opplysningstidas radio og bibliotek"
Dag Solstad hadde ikke noe nært forhold til de to kvinnelige bibliotekarene, men de var likevel viktige for en slynger på 17 år, og vi vet jo hva resultatet ble.

En bibliotekar må forholde seg til mange både personer og situasjoner.
Vil avslutte med et dikt av Stig Holmås som faktisk beskriver noe jeg selv opplevde for mange år siden.

Kjøssing i bibliotek

Hva gjør en bibliotekar

når et ungt par står og kjøsser

i en av bibliotekets kroker

(like ved lyrikkhyllen)?

Lånerne går omkring og skuler.

De to gir blaffen.

De kjøsser og kjøsser.

Hva gjør jeg

når det er jeg som har ansvaret

på denne vakten

og en av lånerne klager

fordi to unge mennesker står i en krok

(like ved lyrikkhyllen)

og kjøsser?

Går jeg da bort

og ber de to la være å kjøsse,

eller gir jeg også blaffen

og sier til ham som klager

at verden for eksempel er fri for alle?

Jeg kan kanskje be ham se en annen vei,

eller si at slik er nå engang de unge idag

eller noe sånt.

Kjøssing i biblioteket,

hva gjør man med det?

Min jobb er å tjene folket.

Hvem er folket i dette tilfellet?

Han som klager,

eller de som kjøsser?

Begge parter,

skulle jeg tro.

(fra diktantologien "En går seg selv så lett av minne. Dikt om kjærlighet" (red. Lise Fjeldstad"), 1996)

Inger Andvig

24.1.2026